De svenske læreplanforfatterne må ha diskutert sjangerbegrepet grundig. Problemet med de tidligere så velkjente skolesjangrene er at de sjeldnere og sjeldnere lar seg gjenfinne i det moderne medielandskapet:

Forlag kan sette merkelappen «novellesamling» på et knippe korttekster som de fleste lærere vil kalle fortellinger. Avisenes bok- og filmomtaler likner ikke lenger på de sjangrene som før var teoretisk beskrevet i lærebøkene. Diskusjonsinnleggene på nettavisene likner lite på de tekstene som sensorene venter å få servert etter en eksamen.

Fortsatt kan man si at en sjanger er «et sett av forventninger som vi knytter til en spesiell teksttype». Men det er blitt vanskelig å identifisere et felles sett av forventninger i en medieverden som er preget av sjangerblandinger.

At sjangerbegrepet er blitt nedtonet i den svenske læreplanen, overrasker lite. Det som er spennende, er om Skrivesenteret vil følge opp svenskenes tilnærming og foreslå større vektlegging av de såkalte skrivehandlingene fortelle, beskrive, forklare, argumentere, osv.). En slik dreining vil kunne få konsekvenser blant annet for eksamensoppgavene i norskfaget.

Derimot understrekes det at svenske elever skal lese litteratur både for ungdom og voksne, og at svenske elever skal møte populærkulturelle tekster på skolen, for eksempel interaktive spill og tv-serier. Kort sagt skal svenske elever arbeide med tekster fra sin egen hverdag.

Dette innebærer ikke at de faglige kravene forsvinner. Snarere tenker de svenske læreplanforfatterne at moderne såpeoperaer kan brukes som eksempler for å belyse begreper som fortellerperspektiv, tilbakeblikk, parallellhandling og miljø- og personbeskrivelser.

Samtaler og stilnivåer
Svenske og norske språkforskere har i mange tiår hatt ulike favorittområder. Det gjenspeiler seg også i læreplanene. Mens norske språkforskere og norske elever har brukt mye tid og krefter på dialektforskjeller, har svenskene hatt en forkjærlighet for samtaleforskning og forskning på stilnivåer.

Den nye læreplanen i svensk forteller at elevene skal lære om samtaler og samtalemønstre, om hvordan replikkvekslinger åpnes og avsluttes, og om hvordan samtalepartnere «reparerer» sine egne replikker og «fullfører» replikkene til samtalepartneren.

Videre skal svenske elever lære om stilnivåer, for eksempel om hvordan forandringer i språkstil og uttrykksmåte avhenger av sammenhengen.

Mens norske elever skal lære om nynorsk og samisk, skal svenske elever lære om det som kalles minoritetsspråk.

Læreplan med nivåbeskrivelser
Den norske og den svenske læreplanen har mye til felles, og på flere områder kan det virke som om svenskene har latt seg inspirere av det norske Kunnskapsløftet. For eksempel har svenskene innført et kompetansemål om «ikketrakasserende språkbruk knyttet til etnisitet, funksjonshemming, kjønn og seksuell legning».

På et par viktige områder har svenskene likevel valgt helt andre løsninger enn de som ble valgt i Norge. For det første har det svenske Skolverket utarbeidet karakterbeskrivelser, i stedet for å velte denne jobben over på lærerne på hver enkelt skole. For det andre har svenskene beholdt «svensk som andrespråk», i stedet for å smelte faget sammen med det ordinære svenskfaget. For det tredje er faget delt inn i to hovedområder: «kommunikasjon og tekst» og «kommunikasjon og språk».